Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har en tendens til å tenke at det jeg mener i øyeblikket
ikke kommer til å forandre seg. Og det er mulig at det er på grunn av dette at jeg kan være litt veeeel bastant i
uttalelsene mine.
Jeg har en lei tendens til å benytte ord som alltid og aldri.
Og mene så laaangt inne i beinmargen! Jeg er 100% sikker i min sak. Punktum.
Jeg kommer ALLTID til å elske deg.
Jeg kommer ALDRI til å springe Maraton
Jeg kommer ALLTID til å like denne jobben.
Jeg kommer ALDRI til å tilgi det som skjedde.
Men det er kanskje andre som også har sagt eller tenkt noe liknende…?
…..og tatt feil?
Jeg har tatt så mye feil at jeg faktisk begynner å lære……endelig! Det har jaggu tatt sin tid!
Det er spesielt ordet ALDRI jeg har benyttet mye. Og nå bevisst sluttet å bruke. Jeg prøver i alle fall! For vet dere hva……? Jeg har endt med å gjøre neesten ALT jeg bastant har uttalt at jeg ALDRI skal gjøre.
Er ikke det litt rart?! Det er ikke sånn at jeg gjør det jeg sier jeg aldri skal gjøre med en gang, altså. Det kan ta maaange år og mange livshendelser før det skjer. Men det skjer. På de mest finurlige måter blir jeg lurt til å gjøre alt det jeg aldri skal gjøre!
Jeg kunne remset opp en skikkelig lang liste med ting jeg ALDRI skulle gjøre som jeg likevel har gjort. Dere skal få slippe det.
Men for å kort nevne noen passende eksempler i denne sammenhengen så skulle jeg i alle fall aldri skrive blogg, aldri starte egen business og i alle fall aldri drive med noe nettbasert!
Og det finnes enda ting jeg vet jeg har sagt jeg ALDRI kommer til å gjøre som jeg enda ikke har gjort.
Det ene er å springe Maraton. Og tro meg, jeg var 100% sikker i min sak da jeg uttalte dette; JEG SKAL ALDRIIIIII SPRINGE MARATON!
Jeg likte nemlig ikke å løpe. Jeg syntes løping var noe herk. Jeg håna de som sa til meg at det var deilig å løpe. De som påsto man kunne komme i “flyt-sone” og føle på “runners high” Sææærlig! Jeg var klar på at jeg ALDRI ville komme i “flyt-sone” og heller ALDRI ville kjenne noen form for “runners high". Om dere leser bloggen min fra 2019 om Nytt år, så nevner jeg der at jeg absolutt ikke liker å løpe.
Men gjett om jeg liker å løpe nå da… og gjett om jeg koser meg i flytsone og får runners high…… jepp, det stemmer. Jeg gremmes.
Jeg ble rett og slett lurt inn i løping. Eller kanskje det var mer som at løping ble lurt inn i livet mitt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kunne bite på, men det hele ble utført på en meget smart måte, kanskje den eneste mulige. Uansett.
Jeg skulle bare hjelpe ei venninne. Hun hadde nemlig et mål om å gjennomføre en “løpe-julekalender”(noe jeg absolutt ikke vil anbefale noen, det er grusomme greier) Og hun måtte ha med meg for å klare å motivere seg selv til å gjennomføre. Jeg sa at jeg absolutt IKKE kunne tenke meg det, at jeg HATA å løpe bare for å løpe. Men hun sa “vææææær så snill”
Jeg er svak for sånt.
Så etter å ha løpt 300 km på 24 dager i bitende kulde og sludd på tvers, var jeg lykkelig over at det nå var over!! Jeg hadde bare haaata. Hver dag. Ingen flysone eller runners high hadde blitt oppdaga. Førjulstiden hadde vært grusom. Beina verket. Jeg var stiv i hoftene. Jeg skulle aldri løpe igjen.
Men så skjedde det faktisk noe veldig overraskende.
Et par uker ut i det nye året tenkte jeg plutselig: "Kanskje jeg skal løpe meg en liten tur?"
Og så gjorde jeg det. Bare fordi jeg hadde lyst. Jeg hadde lyst til å løpe! Og det føltes ganske godt å løpe når jeg ikke MÅTTE. Så jeg gjorde det igjen. Og igjen. Og nå synes jeg plutselig at det er litt deilig å løpe, og så viser det seg også at jeg springer ganske fort til å være ei dame på min alder.
Så nå har jeg ikke bare begynt å like løping som jeg i følge meg selv aldri kom til å gjøre. Jeg har også begynt å få bittelitt lyst til å løpe Maraton siden jeg nå synes løping er ganske digg og jeg også, helt overraskende, er ganske god til å løpe. Det er helt krise! Nettet snøres sammen rundt meg. Bør jeg aktivt jobbe for å IKKE løpe Maraton? Eller skal jeg bare la universet motbevise min ALDRI-påstand IGJEN??
Snart kan jeg faktisk bastant si at jeg ALLTID gjør det jeg ALDRI skal gjøre.
Og hvordan blir det da…? Siden jeg alltid gjør det jeg sier jeg aldri skal gjøre og nå sier at jeg alltid gjør det jeg aldri skal gjøre?
Oppveies det da? Utlignes det? Er dette løsningen for å komme seg ut av å måtte gjøre alt jeg ikke vil gjøre? Ikke vet jeg :)
Men lov å heie på meg da! Om dere ser meg pese avgårde i et Maraton :)
Og rør på kroppen dere også, på den ene eller den andre måten. Det trenger ikke å være på grunn av en universell sammensvergelse, altså. Og det trenger ikke være et Maraton. Alt er bedre enn ingenting! Og ei økt på Livegym er mer enn bra nok! :)
Marte